Utfordringer i det flerkulturelle Norge i framtidsperspektiv

Utfordringer i det flerkulturelle Norge i framtidsperspektiv 1
Knut Kjeldstadli

Den danske sigarmakeren og børstebinderen Carl Jeppesen - han fikk jobb
på Jordans børstefabrikk ved å late som om han kunne dette yrket, noe det
var hans kone Hilda som faktisk kunne - ble seinere redaktør av Social-
Demokraten, formann i Arbeiderpartiet og hovedstadens første arbeiderfører
fra 1916 til 1919. I denne egenskap kom han på Slottet, og Kongen sa
at, «De har gjort det godt i dette landet, De Jeppesen.» Han sa. «Jah, det
ka’ man jo osse sige om Dem.» Haakon var jo selv innvandrer, opprinnelig
den danske prins Carl.
Innvandrere er så mange. Men om vi nå snakker med store
bokstaver: Hvordan har det gått med innvandrere før i det området vi kaller
Norge? Dette kan bety: Hvordan har innvandrere plassert seg sosialt i
samfunnet? Og det kan bety: Er det grupper som over tid har bibeholdt et
særpreg??
Jeg tar det enkleste først: Hvordan har de ulike gruppene av
innvandrere plassert seg klassemessig over tid? Svaret er, så langt vi i dag
veit noe om det, at det ikke synes å være sosiale særegenheter ved noen av
de gruppene som har kommet før den siste generasjonens innvandring. På
ett vis kan det forundre: Om vi ser innvandringen i et langtidsperspektiv
dominerte eliteinnvandrere, gjerne tilkalt av staten, fram til 1800-tallet -
prester, embetsmenn, gruvefolk, festningsingeniører. I forrige hundreår
overtok derimot arbeidsmigranten som den typiske innvandrer, gjerne
svenske arbeidsfolk som søkte et levebrød. Og i det hundreåret som nå er
på hell, har flyktningen - fra Russland, fra Hitler-Tyskland og etter krigen
fra Øst-Europa vært sentral. En gruppe som de norske jødene spredte seg i
første del av hundreåret i alle urbane yrker, fra tobakksarbeidere til
urmakere og leger. Det jødiske samfunnet er interessant, fordi det viser at
en gruppe som i kraft av en egen religion ble oppfattet som etnisk særegen,
1 Innlegg ved åpningen av Flerkulturelt senter i Hedmark, Glomdalsmuseet, våren
2003
Utfordringer i det flerkulturelle Norge i framtidsperspektiv
255
ikke plasserte seg i ett sosialt sted i samfunnet. Et mulig motargument mot
påstanden om sosial spredning av innvandrere, er at vi kanskje kan en ane
en viss overrepresentasjon i dagens overklasse av de gamle dansk-norske
embetsmannsslektene, men dette veies opp både av “nedkomlinger” fra
denne gruppa og av oppkomlingene.
Så er mer komplisert spørsmål: Er de historiske innvandrergruppene
opprettholdt som egne grupper i “etnisk” forstand? Med “etnisk” menes
ikke her en iboende “vesen” men det forholdet at de sjøl og/eller
omgivelsene har oppfattet dem som en distinkt kategori, annerledes enn det
nasjonale flertallet. Svaret er her mer sammensatt. Noen grupper har gått
restløst opp i flertallet, så langt at ingen oppfatter noen forskjell, sjøl om en
og annen kanskje har en slektstradisjon om en innvandret tippoldefar.
Tyske bergverksfolk, skotter, ofte handelsmenn (Grieg, Christie, Dass),
danske embetsmenn (Bull, Munch) og svenske arbeidere (Hedstrøm) kan
regnes inn her. Andre grupper beholdt en identitet og kanskje skikker eller
atferd som de ser som sin egen, og i tillegg fungerer som medlemmer av
flertallssamfunnet. Kvener, etterkommere etter finske innvandrere nordpå,
skogfinnene på Østlandet og jødene har slik sett blitt integrert. Medlemmer
i de to sterke jødiske miljøene før krigen - i Oslo og Trondheim - både
opprettholdt egne organisasjoner og deltok i de flertallsnorske
organisasjonene. - Nå kan det innvendes at den svake innsatsen nordmenn
gjorde for å verne sine jødiske landsmenn under okkupasjonen, motsatt
Danmark, der mange ble hjulpet over til Sverige, gjør bildet mer
komplisert. Men likevel; jødene var ikke atskilt, holdt utenfor - den
skjebnen er bare blitt to innvandrerminoriteter til del tidligere - sigøynere
og de reisende («tatere»), som trolig også delvis har vært rekruttert fra
fattige sjikt i bondesamfunnet innenlands.
Så langt historiske erfaringer rekker, er det altså grunn til å være
rimelig optimistisk. Norge har vært et innvandringsland tidligere, og det i
alt gått godt. Så kan en spørre:
Er det relevant å sammenlikne tidligere tiders innvandring med
situasjonen i dag? I dag, sies det ofte, er situasjonen så annerledes, at en
sammenlikning med tidligere tider blir villedende. For dette synet nevnes
blant annet at omfanget av innvandring er større i dag, at svært mange
kommer fra det som kalles «fremmedkulturelle» samfunn, spesielt at folk
har en annen religion, og de nye innvandrere klart ser annerledes ut, at de
Ved nåløyet
256
som i dag kommer, er flyktninger og asylsøkere som ikke er hentet inn til
en plass i norsk økonomi og arbeidsmarked. Historiske paralleller ert alltid
komplisert; situasjonene er jo aldri identiske. Spørsmålet er om de er like
nok i grunntrekkene, strukturelt sett. Svarene på argumentene over må bli
sammensatte.
Antall? Jo, det er flere i dag, 5,4 % var første generasjons innvandrer
i 2002. Men år 1900 var tallet på utenlandsfødte 2,9 %, størrelsesordenen
er altså ikke helt annerledes. Så regnes det med at tallet i dag vil stige
raskt, blant annet på grunn av gjennomsnittlig flere barn blant innvandrere.
Noe er det nok i dette, men samtidig synes mange immigrantgrupper etter
noen tid å orientere seg nærmere flertallet på dette punktet.
Kulturell avstand? Jo, kanskje. Men dette kan ikke måles med noen
“kulturtommestokk”; dette er ikke absolutte, objektive størrelser –
“avstand” er mest et spørsmål om hvordan forholdet oppfattes. Grupper vi i
dag oppfatter som meget like nordmenn, kunne bli sett som fjerne.
Arbeidersamfundene i Smålenene (Østfold), som soknet til Venstre, skrev i
1898 om alle de «agalause og ærelause folk» som strømte inn, altfor lett.
«Dei fører vondt med seg, og breider vondt um seg. Og norskdom og
nordmannskap vert kvævd.» Ja, ble det ikke satt en bom for alle
«trengjande og farkar» fra andre land, ville det blir «det norske folks ruin».
Og hvem var det en primært siktet til? Jo, svensker, de fleste av dem
fattigfolk og vanlige arbeidsmenn som prøvde å slå seg gjennom i Norge.
Religion? Islam er forskjellig fra kristendom, det er sant Men
katolikkene ble oppfattet med betydelig skepsis i flere lekfolkskretser -
mon ikke paven var Antikrist? Og de mosaiske trossamfunnene har også
tidligere gitt en erfaring med en annen religion. Det stod like stor strid om
den jødiske slaktemåten, schächtningen, som noen i dag ser et problem i
halal-kjøtt.
Utseende? Jo, det er et faktum ar flere i dag har for eksempel mørk
hud. Men det avgjørende er hvilken betydning utseendet tilskrives. Rundt
1900 kunne en forsker, som hevdet at det var dype mentalitetsforskjeller
mellom kortskaller og langskaller i Norge, som forklarte hvorfor de stemte
Høyre og Venstre, bli valgt inn i Vitenskapsakademiet. Og i
mellomkrigstida levde en retning kalt rasehygiene, der en mente at en
kunne skjelne mellom dem som biologisk sett var “mindreverdige” og
“høyverdige”. Dette angikk både skiller mellom folkegrupper og innad i
Utfordringer i det flerkulturelle Norge i framtidsperspektiv
257
for eksempel den norske befolkningen. “Mindreverdige” utenfra skulle
stenges ute, hjemlige “mindreverdige” skulle hinders i få barn ved isoleres
eller å bli sterilisert. På samme vis som vi i dag synes at skallemåling og
rasehygiene er en underlig verden, kan det tenkes at mennesker i framtida
vil synes at det er merkelig at hudfarge en gang ble tilskrevet betydning.
Plass i økonomien? Jo, her berøres et sentralt punkt. Det var lettere å
bli inkludert så lenge en kunne komme med sin allmenne arbeidsevne og
arbeidsvilje. Etter at industrisamfunnet nådde høyden noe etter 1970 ble
det vanskeligere. Avgjørende framover blir trolig om utdanning og
arbeidsliv gir en plass for alle.
I sum er det rimelig å si at det er noen større objektive forskjeller
mellom flertallsbefolkning og i dag enn før, men at forskjeller ikke er noen
konstant, men avhengig av hvordan de til enhver tid blir fortolket. Hva så
med framtida?
Hva er målet? Hva slags samfunn ønsker vi å fremme?
La meg først si litt om ord. De er vanskelige fordi vi legger ulik mening i
dem. Da det ble startet en tyrkisk ungdomsklubb i Oslo, holdt mange
foreldre barna unna fordi med klubb tenkte på nattklubber. Da ordningen
derimot ble kalt helgeåpent, var det greitt. Ord er også vanskelige fordi de
på en rar måte får forandret betydningen sin. Mange av oss bruker ordet
innvandrer, jeg sjøl også, og mener med det en person som har flyttet inn i
et land. Men for noen har ordet fått klangen av ”en som ikke er norsk, ikke
hører til”. Spesielt krenkende oppleves det brukt om en person som er født
og oppvokst i landet. Og vi veit jo at bare i noen få henseende har
innvandrere likhetstrekk. Ellers er de innbyrdes like forskjellige innbyrdes,
som de i forhold til flertallsbefolkningen.
På liknende vis er det med de ordene vi bruker for å snakke om målet
for politikken. De fleste her er kan hende kjent med disse fremmeordene,
men en liten repetisjon kan være nyttig. I norsk offentlig politikk har
målsettingen lenge vært kalt integrering. La oss kretse inn meningen ved å
gå en omvei, ved å se hva det ikke er. Med integrering har en ment en
tilstand eller en prosess som skiller seg fra assimilering. Med assimilering
menes at nykommere skal ble like de som er i området før, at et mindretall
skal legge av seg alt sitt eget og gå opp i flertallet slik at det ikke lenger er
noen forskjeller. Assimilering er ingen farbar vei, av minst tre grunner:
Ved nåløyet
258
I generasjonene som kommer, vil flyttingen fortsette. Mange over
hele kloden vil bevege seg, også til Norge. Dette vil skje både fordi
alderssammensetningen i befolkningen her er slik at nykommere trengs til
arbeid, omsorg for eldre og skattebetaling, og fordi gapet i velstand i
verden gjør at mennesker vil flytte for å bedre sin situasjon. Og når stadig
nye kommer, vil ikke assimilasjon, at alle skal bli like, være et mulig mål.
For det andre: Hva skal nykommere assimileres inn i? Det finnes
ikke én norsk kultur som alle deler. Nordmenn er uenige om kristentro, om
nasjonalitet, om drikkevaner og seksualmoral. Og kulturen endres. Det som
ble regnet som helnorsk, å gå på ski, er det snart bare gamle gubber som
jeg som driver med.
Endelig – å kreve at andre mennesker skal bli som oss er ikke å vise
respekt for det de står for.
Integrering har også vært sett som motstykket til segregering, at en
gruppe skyves ut, delvis kanskje sjøl velger å holde seg for seg sjøl i
reaksjon på storsamfunnet. Segregering har vært for det første fordi andre
dermed har fått mindre eller ingen andel i samfunnets goder, altså ble
diskriminert. Dessuten kan neppe et samfunn hvor gruppene er helt skilte
og forskjellige i stand ril å bestå over lengre tid.
Derfor altså integrering. Hva er så det? Med dette menes en situasjon
der en person eller en gruppe har beholdt sitt eget, sin egen identitet og syn
på verden, men samtidig fungerer innafor helheten sammen med andre. En
kan være integrert i noen områder, la oss si jobb, men ikke nødvendigvis
på alle. Iblant sies det at integrering er på den ene sida at alle individer
uavhengig av bakgrunn er like med hensyn til rettigheter og plikter i
samfunnet, altså at de er like i offentlige forhold som lover, politikk og
økonomi, og på den andre sida at alle etniske eller kulturelle grupper er
like med hensyn til retten til å ordne seg sjøl i sine private områder, like
med hensyn til sjøl å forme ut livsstilen, kulturen eller troen sin. Alle
kulturer skal ha like rett og muligheter til å finnes og utvikle seg; hver
gruppe skal ha lik status og makt i samfunnet.
Nå er det flere i dag som sier at vi ikke bør snakke om integrering
som målet. Hvorfor? Jo, sies det, i praksis har integrering kommet til å bli
et krav om å bli lik, om assimilering. Det rår en forventning om at alle skal
”bli norske”; de forskjellene vi vil godta er bare nokså overflatiske saker
som mat eller liknende. Og videre, sies det, integrering betyr nesten alltid
Utfordringer i det flerkulturelle Norge i framtidsperspektiv
259
at det bare er nykommere som skal forandre seg, tilpasse seg. Tanken om
integrering åpner ikke opp for at også det samfunnet som finnes kommer til
– og kanskje bør – endre seg. En kan kanskje si at det som har skjedd, er at
trass i målsettingen på én måte har vært likestilling, så har de virkelige
forskjellene i makt mellom flertallet og mindretallene slått ut slik at
flertallet definerer hva denne likheten går ut på. Av disse grunnene har
personer fra de nye minoritetene foreslått et annet ord eller begrep. Målet
skal ikke være integrering, men inkludering – til forskjell fra ekskludering,
utelukking. Kanskje kan dette ha noe for seg, men fryktet at også dette
ordet kan bli innhentet av virkeligheten og skifte mening.
Så her vil jeg da likevel bruke integrering. Hva er det? Hvem er det
som blir eller bør bli integrert? Og i hva? Og hvorfor? Jeg nevnte at
integrering kunne gjelde både enkeltpersoner og grupper. Når det gjelder
individer, dreier dette seg om det vi kan kalle menneskerettigheter. I kraft
av å være et menneske, rett og slett, skal alle i et samfunn har retter som
ytringsfrihet, rett til å organisere seg og trosfrihet. De skal også ha dekning
av visse grunnbehov. I denne filosofien, slik den er nedfelt i FNs
konvensjon om menneskerettigheter, er rettene for den enkelte, mens
samtidig er de for alle. De er universelle.
Problemet med bare å snakke om menneskerettighetene er at der en
del spørsmål som angår grupper av mennesker, det vi kaller kollektive,
felles, rettigheter. Blant slike felles grupperetter kan nevnes
- rett til land og vann i et område for en urbefolkning, som de ulike
samiske befolkningene i Norge
- krav på å få et språk anerkjent og undervist i
- krav på representasjon i folkevalgte organer, eller i form av
kvotering til posisjoner
Slik spørsmål kan ikke løses for ett og ett menneske. De må løses for
gruppa. FN har i 1993 vedtatt en deklarasjon om rettigheter for nasjonal,
etniske, religiøse og språklige minoriteter.
Men, så sier noen, å gi kollektive retter, er ikke det å undergrave
enkelpersonens retter? Jeg tror svaret må bli som følger, inspirert av boka
til kanadieren Will Kymlicka om Mångkulturelt medborgarskap, på svensk
i 1998. Vi må skille mellom to typer kollektive retter. Den ene er en
gruppes rett til ytre beskyttelse. Et mindretall skal kunne rå over egne
Ved nåløyet
260
ressurser og institusjoner, og skal ikke kunne hindres eller skades i dette av
flertallet. Et mindretall skal ha krav på støtte til språk, kulturelle uttrykk
osv. Denne typen kollektive retter går godt sammen med menneskeretter.
Og vi bør ønske at de gjennomføres av flere grunner, fordi det er rettferdig,
fordi en gruppe som samene kan ha en historisk rett og fordi slikt mangfold
i seg sjøl kan ha en verdi. Men den andre formen for kollektiv rett kan ikke
godtas, nemlig rett til indre tvang, at en gruppe skal ha rett til å bestemme
innad over individer mot individenes ønsker, til å undertrykke egne
medlemmer i gruppesolidaritetens, den reine lærens eller den kulturelle
reinhetens navn.
Om en ser det slik, må vi se en gang til på hva vi mener med den sida
av integrering som går ut på at grupper skal være likestilte i det private
området og sjøl form ut livsstil, kultur eller religion. Utfordringen blir å
finne ut hva som skal anses som en privatsak og hva det offentlige har noe
med. Det er nødvendig å tenke gjennom: Hvem har rett til å uttale seg på
vegne av en hel gruppe, ikke først og fremst utad, men innad i gruppa?
Menn? Eldre? Ledere? Prester? En kultur har krav på respekt – men hvem
er det som forvalter kulturen? Sükrü Bilgic har i boka Integrering. Fra
teori til praksis (2000) sagt en må ”i noen sammenhenger kanskje sette
mennesket høyere enn kultur og religion”. For å oppnå integrering, sier
han, må en våge å stille seg på ungdommers side når en tror det er riktig.
I Norge har vel de vanskeligste spørsmålene knyttet seg til stillingen
for mange jenter og unge kvinner i noen av nasjonalitetsgruppene –
kontroll, måten å inngå ekteskap på, lokale tradisjoner med kjønnslemlestelse
i noen områder av Nordøst-Afrika, i enkelte både kristne og
muslimske områder. Mens jeg er sikker på at denne skikken skal
bekjempes (om enn usikker på måten det bør skje på), dekker såkalte
arrangerte ekteskap en bred vifte av praksiser. Foreldrene kan bli spurt om
å gi sitt samtykke; en ektemake kan finnes, men skal godkjennes av den
unge; i noen tilfeller dreier det seg regelrett om tvang. Når en ser på
skilsmisseprosenten i Vesten, må en iallfall godta at andre kan ha ulike
meninger om hvorvidt arrangerte eller ”romantiske” ekteskap fungerer
best.
Problemer med noen utforminger av flerkulturalisme, er hvordan en
tenker at kultur er. Utgangspunkt kan være å si at kultur er delte mønster
Utfordringer i det flerkulturelle Norge i framtidsperspektiv
261
av mening, altså felles måter å fortolke og bedømme verden på. Greitt.
Men om en tenker at disse mønstrene av mening, er:
- indre enhetlige i en gruppe, at alle somalierne i Hedmark tenker
grunnleggende likt,
- at de er særegne for gruppa – at vietnamesisk kultur er helt ulik
iransk kultur,
- at kulturen oppstår tidlig i en gruppes historie og er meget sakte
foranderlig, slik at irakerne vil forbli irakere,
- og endelig, at det er kulturene, disse fellesmønstre i tolking og
bedømming av verden – som styrer handlingene våre,
- da har vi laget et helt statisk bilde, nesten som om kultur er en
uforanderlig biologi, at det ”ligger i blodet” som folk iblant sier.
Vansken med dette er at det ligger snublende nært å si at kulturen
ikke bare vil, men også skal bevares, på en sånn måte at individene bør, må
bøye seg inn under den kulturen de menes å tilhøre.
På den andre sida – hvis ikke en gruppe kan stille kollektive krav, så
å si på vegne av sin felles kultur og dens framtid– det være seg kulturtiltak
til skogfinnene, museet for de reisende her på Glomdalsmuseet, eller ønske
om morsmålsundervisning for somaliere, ja, da vil det være storsamfunnet,
majoritetene som kjører over de andre. – Så her er det reelle motsigelser,
som ikke kan løses ved at en enten sier full forskjelligheter, ikke noe felles,
og på den andre sida sier full universalisme, alt likt. Ønsket var at vi satte
pris på hverandre både på grunn av våre forskjeller og vår likhet.
Målet er altså å arbeide fram mot en modell for integrering som
unngår på den ene sida kravet, trykket, ja tvangen til assimilering. Og dette
stiller oss på hardere prøver enn å like kebab eller cous-cous eller å synes
at Norah Noor er en god sanger. Et eksempel som med full rett oppfattes
av mange minoriteter som tvangsassimilering, er KRL-faget, kristendoms,
religions og livssynsfaget i skolen. Et spørsmål der jeg er usikker, er planer
om egne barnehager eller skoler bør støttes. Men staten kan iallfall ikke
støtte kristne privatskoler og nekte støtte til muslimske.
For oss alle - det være seg med opprinnelig bakgrunn fra Norge eller
et annet sted - betyr dette å leve med mye større forskjeller enn vi har vært
vant til, å leve side om side med mennesker som har tanker og skikker vi
Ved nåløyet
262
ikke forstår, ikke nødvendigvis liker, ja personlig tar avstand fra. Dette er
utfordringen, å leve sammen med dem en liker er lett.
På den andre side må vi sammen hindre at det skapes et samfunn der
gruppene er atskilt, segregert, de unge ikke går sammen i barnehager og
skoler, der noen lavt betalte yrker kun blir for noen etniske grupper, eller
der boligprisene skyver folk med innvandrerbakgrunn ut av visse områder,
slik det lett kommer til å bli på Grønland og i Gamlebyen i Oslo når
Operaen gjør området tiltrekkende for kjøpesterk middelklasse.
Modellen for samliv mellom grupper må være:
• For det første bør noen kjerneverdier være felles, som at kjønnslemlestelse
ikke kan godtas. Er det uenighet her, må myndighetene
hevde disse verdiene. Ved lov. Og for andre saker, som tanken om at
det er bedre og riktigere å være i arbeid enn å gå på støtte, må en
gjøre det rasjonelt, lønnsomt., å velge det ene alternativet framfor det
andre.
• For det andre må det som nevnt godtas mye større forskjell i
livsformer. La meg presisere – individuelt skal alle være frie til å
argumentere for og mot, bekjempe eller forsvare skikker. Men vi må
skille mellom det en personlig setter pris på eller ikke – og det en
stat, den offentlige sfæren innen et demokrati skal ha rom for.
• For det andre tredje må vi være enige om hvordan vi kan være
uenige og forskjellige, altså enes om en slags kjøreregler, for
eksempel om at alle skal være representert, at alle skal ha rett til å
hevde meninger uten å bli trakassert. I alvorlige spørsmål vil det
igjen være loven som avgjør. Men i svært mange saker dreier det seg
om en slags tautrekking, åpne eller stilltiende forhandlinger som
hvordan en kan eller skal ”ha det her”. Bønnerop fra minareter er ett
eksempel.
Ved et veikryss. Hvordan kan det komme til å gå framover?
Hvordan kan det skje en utvikling fram mot integrering – i den
betydningen jeg her har nevnt, inkludering og å leve med betydelige
forskjeller, og mot et minimums kjernefellesskap?
La meg først si at framtida er åpen. Den kan gå henimot større
utelukking, utskyving, splitting mellom etnisk grupper og store konflikter,
slik det har skjedd i mange europeiske storbyer. Noen trekk i utviklingen
Utfordringer i det flerkulturelle Norge i framtidsperspektiv
263
peker i denne retningen, som den altfor store andelen av ungdom med
innvandrerbakgrunn som ikke fullfører skolene.
Og det er lett å angi bestanddelene i den oppskriften en bør følge hvis
denne atskilte og splittede framtida skal nås:
Nummer én: Sats sterkt på assimilering eller på assimilering
kamuflert som integrering. Om en setter folk under et slikt forventningstrykk,
med krav om å fortrenge bakgrunnen sin, skaper en garantert det
motsatte, om ikke i første eller annen generasjon, så ofte i tredje. I USA
har det vist nesten som en lovmessighet, at det har foregått en etnisk
gjenoppblomstring etter innvandringen, at folk har søkt ”røtter”. En del
som har vandret inn, reagerer med så å si å overoppfylle normene i
flertallssamfunnet. For å bevise at de virkelig er blitt engelske, går de i
tweedklær. Som et tegn på å ha blitt norsk blir noen så uformelle overfor
sjefen at det grenser mot uhøflighet for en ikke ser den virkelige makta
som ligger der i forholdet mellom overordnet og underordnet, trass i at en
bruker fornavn på den overordnete. Motsatt kan andre svare med å bli mer
tradisjonelle enn de var i opphavslandet. Noen har kalt det en
reetnifisering. Mens menn og kvinner mange steder på den tyrkiske landsbygda
omgikkes og for eksempel danset sammen i brylluper, har det
utviklet seg en praksis med atskilling av kjønnene i brylluper som holdes i
Norge.
Den neste ingrediensen for å skape splittelse, er arbeidsløshet, særlig
over lengre tid. Dette angår kvinner, men kanskje spesielt stor grupper av
menn. For eldre betyr det at tap av ære, status og makt, som noen tar igjen
ved å forsterke en konservativ makt innad i familien. For yngre betyr det at
tilhørighet til gjenger, eventuelt kriminalitet, framstår som en mer rasjonell
løsning enn å gå og slenge og vente på en jobb en tror en ikke vil få. For
dem som faktisk har gjort det flertallssamfunnet venter av dem og har
fullført en utdanning, men likevel går til arbeidsløshet, kan en rimelig
slutning være at dersom dette samfunnet avviser meg, vender jeg det
ryggen. Og dette skjer uten at hver enkelt arbeidsgiver nødvendigvis er
noen bevisst rasist; det holder med at hver og en bare er litt usikker på å
ansatte en fra minoritetene og av den grunn ansetter en annen. – Stolte og
sinte unge menn, her er grunnlaget lagt for eksempelvis militant islam.
En tredje bestanddel i å skyve vekk, iallfall deler av muslimene, er at
Norge støtter en krigs- og utenrikspolitikk, som uansett hva regjeringen
Ved nåløyet
264
sier, blir oppfattet som et utslag av at Vesten verdsetter menneskeliv ulikt;
det være seg de flere tusen, også barn, som har dødd hver måned i Irak i
flere år som følge av amerikansk og britisk bombing eller de titusener som
kan dø i krigen nå. Jeg sier ikke at en stat ikke har rett til å forsvare seg, at
USA ikke skulle ha reagert etter 11. september. Men slik kampen mot
terror føres, skaper den én forutsetning for å rekruttere nye terrorister. Og
enda mer når en værer at dette har mer med olje enn med sikkerhet å gjøre.
Den som har hatt noe kontakt med miljøene i Norge, ved at fortvilelsen,
redselen og bitterheten er stor, også blant folk kommer fra helt andre
nasjonaliteter enn Afghanistan og Irak, og som kan være ateister, for den
grunn.
La oss gå tilbake til veikrysset, og se hvordan den andre veien leder,
det andre framtidsbildet, med sivilisert samliv og mangfold i en enhet.
Personlig er jeg optimist, i den forstand det er mulig, men at vi kommer dit
bare gjennom klokskap og kamp. Hva kan og bør gjøres?
En kan se målet slik at mennesker skal oppnå ulike former for
medlemskap i et samfunn.
Først, det en kan kalle det sosiale medlemskapet.
Det innebærer som punkt 1 – å sikre arbeid til alle. Å være i arbeid
gir inntekt, gir en tilknytning til et fellesskap, skaper sjølrespekt, gir
respekt i andre øyne og gir personen en viss elementær makt: Å være klient
innebærer det motsatte. Arbeid til alle kan sikres gjennom en jobbgaranti.
Enhver som i dag lever på trygd eller sosialstønad skal få tilbud – ikke
påbud – om en jobb, til en minimumslønn som er klart over trygden.
Sysselsettingen kan være privat, som i foreninger. Men stat og kommuner
må stå for det meste. Etater som kommer opp med godt gjennomtenkte
planer om oppgaver, skal ha forrett. En lang rekke oppgaver som i dag ikke
utføres – vedlikehold, reinhold av fasader, kulturarbeid, omsorg osv. kan
da løses. Antallet ledige er ikke så stort, og forskjellen mellom stønad og
lønn er ikke så stor, og ringvirkningene er så gunstige at dette økonomisk
er fullt farbart. Personlig mener jeg at tilbudet skal være frivillig, og at folk
bør rekrutteres på det grunnlaget at de er tjent med det sjøl. Men det er jo
andre som generelt mener at folk snarere skal ta det arbeidet de blir tilbudt,
at problemet er, som det heter, at det ikke stilles krav til innvandrere. Men
å stille krav om at folk skal ta noe som er ufordelaktig, kan være å
ødelegge de positive virkingene av et slikt tiltak. Tilbudet skal – og det er
Utfordringer i det flerkulturelle Norge i framtidsperspektiv
265
viktig – omfatter alle, norske så vel som ”nynorske”. Ellers fyres det opp
under den bitterheten som en andel av unge etnisk norske menn føler i dag,
og som er én grunn til åpen, voldelig rasisme. En annen inngang til arbeid
kan være kvotering, for eksempel slik at en kommune eller en bydel skal
ansette i forhold til befolkningens sammensetning. Et tredje tiltak er
muligheten for asylsøkere og flyktninger til å avlegge prøver for å vise
fagkunnskaper og lettere å få godkjent utdanning fra hjemlandet.
Jeg vil også legge til at arbeidsinnvandring – motsatt mottak av
asylsøkere og flyktninger – i dag ikke kan være prioritert, med en ledighet
på opp i 10 prosent blant innvandrere og over 17 prosent blant afrikanere.
Og helt åpne grenser er ikke noen farbar vei, om en samtidig vil bevare en
velferdsstat og hindre en store gruppe fattige, en ny stor underklasse.
Paradokset ved velferdsstaten er jo at de på den ene sida er den mest sosialt
inkluderende, at medlemskapet i denne klubben er mye verdt, men nettopp
derfor er denne staten restriktiv med hensyn til hvor mange som kan bli
medlem. En annen sak er at innvanding vil det komme framover, langs
mange kanaler, om en vil eller ei. Målet må være at denne så langt som råd
er en ryddig og legal prosess. Paradoksalt nok betyr dette trolig at en må se
litt mellom fingrene; at en 100 prosent kontroll ut fra erfaringen i andre
land vil lokke fram et stort illegalt marked, med menneskesmugling og
mennesker som kommer til å leve og bo under lugubre vilkår.
Et neste skritt på veien mot samliv, et neste ledd i det sosiale
medlemskapet, er utdanning. I dagens arbeidsliv er dette inngangsbillettene
til de sikrere jobbene, en billett mange altså ikke får. Hva er svaret?
• Å sørge for full barnehagedekning.
• Å ikke utforme kontantstøtten slik at det ikke lønner seg å bruke
barnehage. Å holde kvaliteten opp i allmennskolen. En mulig
utvikling i denne stortingsperioden er at det private skolevesenet
vokser gjennom en kombinasjon av Kristelig Folkepartis sympati for
livssynsskoler og Høyres sans for privatskoler på pedagogisk eller
ressursmessig grunnlag, skoler som kan bli eliteskoler. Faren er ikke
så mye disse skolene isolert, men at beslutningsfatterne i samfunnet
bruker penger på å sende egne barn til privatskoler, og dermed vil
være mindre motivert til å bruke stor midler på allmennskolen. Og da
kan den forfalle, mens det trengs en opprustning. Og blant dem som
vil rammes, er elever med innvandrerbakgrunn.
Ved nåløyet
266
• Å gjøre en energisk og storstilt satsing slik at ungdom med
innvandrerbakgrunn får høve til å fullføre skolen.
• Å heve kvalitet og mengde på språkopplæringen. I dette ligger også at
det må gås tilbake til morsmålsundervisning, som en verdi seg sjøl og
fordi helt ny forskning har nå temmelig entydig vist at dette også gi
det beste grunnlaget for å lære norsk, lære abstrakter m.v.
• Å hevde en skoleplikt.
• Å utvikle en lærerutdanning der den flerkulturelle virkeligheten tas
som gitt, der en ikke ser dette som et særspørsmål, en jobb for noen
spesialister som har et kurs i migrasjonspedagogikk.
• Det er store problemer for deler av elevene med minoritetsbakgrunn
som ikke gjennomfører. Etter mitt skjønn bør en stor skolekommisjon
settes ned for systematisk å se hva som kan endres i
skolen.
Både arbeid og utdanning koster; det dreier seg om økonomisk
omfordeling. De av oss som har mer enn gjennomsnittet, må se at dette er i
vår opplyste egeninteresse. Vi tjener på omfordeling på sikt fordi vi da kan
leve i et samfunn med lave sosiale spenninger. Til sammenlikning – i
Brasil skal 10 prosent av brutto nasjonalprodukt gå til private vaktselskaper
som beskytter de rike.
For det tredje, et program for inkludering omfatter også et politisk
medlemskap. Et tema som ikke har vært så hett i Norge, men som
diskuteres intenst i andre land, som Tyskland, er vilkår for formelt
statsborgerskap. I Tyskland har de bygd på det såkalte avstamnings- eller
blodsprinsippet, ius sanguinis, vedtatt i keisertida i en lov fra 1913, og
fortsatt gyldig. Det har innebåret at etterkommere etter de såkalte Volgatyskerne
som utvandret 300 år tilbake har rett på innvandring og
statsborgerskap, mens en fjerde generasjon tyrker ikke har fått dette. Etter
en lovendring på slutten av 1990-tallet kan også folk som har bodd i
Tyskland få borgerskap, men andelen som gis denne retten ligger på om
lag en fjerdedel av f.eks. Nederland. I Norge har vel debatten vært knyttet
til to spørsmål – kan det tenkes doble statsborgerskap? Norge har jo hatt en
ordning i forhold til noen land, at ungdommer har hatt doble borgerskap,
men måttet velge ved myndig alder. EU gir former for doble medlemskap.
Og andre land diskuterer om en skal flere typer medlemskap, med grader
Utfordringer i det flerkulturelle Norge i framtidsperspektiv
267
av rettigheter. Det er jo i grunnen det Norge har når folk tillates å stemme
ved lokalvalg, men ikke til Stortinget, Og et neste spørsmål: Skal det stilles
krav til opptak som borger? Språkmestring? En kunnskapsprøve?
Vanskene her viser seg når en skal til å formulere hva slik norsk
kjernekunnskap skal være. Noen og enhver kan vel bli usikker. Eller
kanskje – skal kriteriet være en nasjonal følelse, “the cricket test”, som det
er kalt av den engelske innenriksministeren, altså at en heier på det
engelske landslaget.
Som et fjerde punkt, også som en dimensjon ved det politiske
medlemskapet, kommer politisk representasjon, makt, for alle grupper. Det
dreier seg om å kunne ytre seg slik at en ikke kan overhøres, at en må tas
hensyn til. Sannsynlig vil dette føre til noen særkrav, til uenighet, ja
konflikt. Men vi skal ikke være så engstelig for dette. Det moderne Norge
ble til på 1800-. og 1900-tallet ved at ulike miljøer stod mot hverandre –
kristne, sosialister, avholdsfolk, bønder – og sloss om det samme godet,
om politisk makt. Men nettopp i denne konkurransen ble de også vevd inn i
hverandre. Konfliktene virket paradoksalt nok integrerende. Hvis folk ikke
er representert i det politiske systemet, i foreningslivet, i viktige deler av
arbeidslivet, da melder de seg ut. Kanskje svarer de med utkopling, kanskje
med utagering, med den typen konflikter som fant sted i Storbritannia
sommeren 2001.
Femte punkt er opplysning og kunnskap. Som Sükrü Bilgic sier,
lærere og ungdomsledere må få opplæring til å forstå, ikke naivt og snilt,
men profesjonelt “elever som kan bli mer unnselige, sykepleieren jenter
som kan bli mer sky, psykologen klienter som kan bli mer lukkede,
fotballdommere ungdom som kan bli mer ubalansert”. Vi trenger også
opplysning mot rasisme, mot vår alles tendens til å generalisere til en hel
gruppe fra ett eller noen få tilfelle.
Videre må politikken ivareta interessene til alle som står nede i
samfunnet. Jeg tror ikke opplysning aleine kan hamle opp med dem som er
blitt fremmedskeptiske. Om en ser hvem dette i særlig grad er, er ikke
minst unge menn viktige. Ofte er det de som står nederst, med kort
utdanning og dårlig betalte jobber eller ikke jobb i det hele tatt, den gruppa
som nesten alle partier har oversett. Det ironiske er jo at de i flere
henseende likner på mange av de ungdommene de så sterkt misliker. Unge
menn med dårlige vilkår og hvit hud står mot unge menn med dårlige
Ved nåløyet
268
vilkår og mørk hud. For ikke så lang tid tilbake ga arbeiderbevegelsen
unge arbeidere en fortolkning av verden som traff dem hjemme og forte
fram en politikk for dem. Nå føler de seg latt i stikken. Og i dette
tomrommet har de lyttet til fortolkninger av verden som sier at det ikke
dreier seg om de som er oppe og nede i samfunnet, men om
nordmenn/hvite mot fremmede/svarte. Så lenge andre partier og frivillige
organisasjoner ikke klarere å uttrykke og representere deres situasjon, så
lenge vil de kunne lytte til de klare rasistene. Sagt på en annen måte – en
sosial, klassemessig inkludering av alle i det norske samfunnet er en
forutsetning for å kunne inkludere etniske forskjellighet. Hvorfor skulle en
hedmarking som får høre at trekkspillmusikken han liker, er dårlig
populærmusikk, synes det er ok med fylkeskommunal støtte til irakisk oud,
strengemusikk?
Et sjette punkt er gjensidig endring – kanskje kunne en kalle dette
kulturelt medlemskap. Det ligger i kortene at innflytelsen i hovedsak går
fra flertall mot mindretall, at storsamfunnet har større makt og sender ut en
rekke signaler og krav. En kan diskutere om det er gjort feilslag når det
gjelder tydeligheten i normer og krav. En kan høre historier om personer
som mener at fordi mindreårige som begår forbrytelser ikke blir straffet, så
er handlingene ikke ulovlige. Men alt i alt har samfunnet en meget stor
overmakt, så problemet kan like gjerne stilles den andre veien: Hvis
integrering ikke skal bety at bare én part tilpasser seg, må en være
forberedt på at det norsk-norske også vil endre seg og at forestillingene om
norskhet, hva det norske er, må endre seg. I noen ungdomsklubber og
ungdomsmiljøer, i hverdagen, på gata, har det utviklet seg en kultur som
verken tilhører en enkelt innvandrergruppe eller er tradisjonelt norsk, men
som er ung og felles og kan tilhøre en framtid. Et eksempel er et
sammensatt, avansert register av hilsener, for kjente, nær venner osv., som
er en blanding av tradisjonelle håndtrykk og dult på skulderen, amerikansk
baseball-hilsen og pakistanske omfavnelser. Og det å møte en annen høflig
og riktig er sannelig ikke det minst viktige i en kultur. Ungdommen toner
ikke ned forskjeller seg imellom, men bygger et fellesskap på den likheten
som er. – Til forestillingene om norskhet. Uten at det sies, er det å være
norsk å være hvit, julekristen og å vite hvor du var da Oddvar Brå brakk
staven. Framover må en venne oss til at det å være norsk også er å være
brun eller svart, ha muslimsk tro, kunne alt om landpolo eller ha kunnskap
Utfordringer i det flerkulturelle Norge i framtidsperspektiv
269
om stjernenavn i Bollywood i tillegg til Hollywood. Så får vi også huske at
blant de norske er det mange som snakker trondheimsdialekt, som ikke tror
på en personlig Gud, men husker hvor de var da Brå brakk staven og – som
er gul i huden fordi de er blitt adoptert fra Korea.
Som det sjuende punktet på den riktige veien vil jeg nevne en
spesiell kamp mot den bevisste, åpne rasismen:
- at politiet følger disse miljøene,
- at vi tar standpunkt og forsvarer mennesker i konkrete
dagligsituasjoner, ikke rygger vekk fra konfrontasjoner,
- at de som er i miljøene får en kontakt og en sjanse til å komme ut
derfra,
- at andre enn de som trakasseres, har rett til å anmelde saker
- at vi alle går inn i våre egne holdninger, og ser: hvor er de indre
dørvaktene i vårt eget sinn,
- og dertil – allmenn opplysning og sosial inkludering, arbeid ikke
minst.
Til slutt, om en går fra samfunnsplanet til den enkelte: Hvordan kan
en nærme seg ham eller henne som står utenfor? Jeg vil avslutte igjen med
å gjengi Sükrü Bilgic, som opprinnelig kom fra Kurdistan og har arbeidet
mange år med integreringsspørsmål i Oslo kommune. Han legger stor vekt
på dem han kaller meklere, brobyggere, ressurspersoner, kulturtolker,
informasjonsformidlere eller konfliktløsere. De er personer som sjøl har
innvandrerbakgrunn, som er godt inne i norske forhold og som kan språket
og bakgrunnen til ungdommene. Disse kan oversette i en vid mening av
ordet, de kan også være modeller. Og deres metode er igjen å jobbe
konkret med den enkelte, å skape en dialog, rett og slett «samtale ansikt til
ansikt på personens eget språk».
Samtale, så enkelt og så vanskelig er det.